Hvem vi er

Ofte har jeg stilt meg selv det sprsmlet og hvem har ikke det, kanskje? 

Noe jeg mange ganger har tenkt p, er at vi som medmennesker hele tiden prver forst eller lage oss en mening om hvem man er og hvordan vi skal forholde oss til hverandre. 

Da jeg vokste opp var det nok ikke tydelig for mine nrmeste, venner eller meg selv, at jeg slet med forst min egen identitet. Jeg husker hvordan jeg hele tiden skulle vre rundt andre, vre best i det jeg kunne best, forst, vise omsorg, vise hvor sterk jeg var og ikke minst reflektere over hvorfor jeg gjorde og sa det jeg gjorde, konstant. 

Dessverre vet jeg at dette har gjort at jeg i dag, en "voksen" dame med to sm barn hele tiden har prvd tenke tre steg foran i alle omgivelser, "settinger"  og har hatt et ekstremt behov for bekreftelse, som jeg ofte ikke fikk p en riktig mte. De rundt meg vil nok mene dette gjorde meg ekstremt srbar. Ofte tenkte jeg dette selv, alltid litt for sent og nr jeg sto alene i flelsene dessverre. Dette brt meg sakte fra hverandre, gjorde meg veldig sint, bitter og trist inne i meg. P grunn av min oppdragelse da, lrte jeg meg selv bl.a  legge ting i bokser i hodet og "ta meg sammen." Som mange kanskje skjnner, kom dette ut til andre i et helt annet spekter. Mye lgn og skyld forskyvning!

Det mange ikke skjnner er at dette er noe jeg gjr for beskytte mine og ikke minst meg selv.  Jeg flte meg nemlig langt ifra sterk. Jeg var konstant ensom i tankene mine, flelser og var ekstremt usikker p meg selv. 

Ingen kunne "forst/skjnne." At jeg skulle ha drlig selvtillit, vre srbar eller usikker. Det vistes nemlig ikke fra utsiden.

Heldigvis er jeg et helt annet sted psykisk i dag og kanskje nettopp frst n har livet startet for mine to sm og meg.  Flere ganger n i ettertid, har jeg snakket med min mor om hvordan ting faktisk var for meg. Ikke er det lett vre ekte og rlig, men ikke minst faktisk se, akseptere og g videre for noen parter. Det er tft, nettopp fordi det er faktisk ikke bare er jeg som brer p sre og vonde flelser. 

Som barn og ungdom flte jeg meg hverken akseptert av noen og kanskje mest srt, av min nrmeste familie.  Dette gjorde at jeg, en ung jente som ikke hadde noen som helst forstelse for seg selv og med veldig drlig selvflelse, skte de/det som "brydde seg," om meg

Vond som det er  tenke p n, skte jeg som veldig ung oppmerksomhet fra noen som sto meg nrme, men jeg likevel dessverre kjente alt for lite. Denne personen misbrukte ikke bare min tillit, utnyttet min srbarhet og ikke minst dela det siste snev av selvinnsikt jeg hadde. Jeg ble psykisk og fysisk misbrukt.

Dette var selvflgelig ikke noe, noen skulle vite. Jeg var veldig ung, skammet meg veldig, og flte meg ekstremt liten, lite relevant og ikke minst ansvarlig for dette selv. Jeg dro jo dit av "egen fri vilje," og mine nrmeste "sa jo til meg," at denne personen skulle jeg unng. Dette hrte jeg flere ganger, etter at jeg fortalte min story. Dette var ikke noe som var lett fortelle, forklare eller i det hele tatt sette ord p. Det ble faktisk verre enn det allerede var for meg frste tiden,etter. Forstelsen fra de sin side, kom sigende inn mer og mer etterhvert som jeg pnet opp og gidde mer av meg. Ting tar tid, om det skal gjres riktig! En m vre sterk og holde ut, til og med nr man ikke trodde det kunne bli verre. 

Etter at jeg fikk mitt frste barn, gikk jeg inn i en kraftig fdsels depresjon og levde i en egen liten boble over en periode p 1-2 r. Jeg tenkte mer mer p det som hadde skjedd med meg, nettopp p den srbare og vanskeligste perioden i livet mitt. Lokkene p boksene i hodet mitt hadde sakte men sikkert begynt sprette opp, en etter en

Dette hadde jeg jo lagt fra meg og bokstavelig talt flyttet/flyktet bort fra. Kroppen min hadde ikke ftt tid til prosessere dette enda og da kom dette selvflgelig som en eksplosjon fra pen himmel. 

Jeg har som sagt ovenfor blitt en dame som "kverner," over alt.  Videre skjnte jeg at jeg mtte f hjelp. Ikke bare fordi dette kom til delegge meg som person 6 r senere, mitt liv og ikke minst mitt barns liv. Kom jeg i det hele tatt til klare fungere, takle livets sorger uten g rett i kjelleren eller vre der for min fantastiske datter, nr hun skulle trengte meg!

Heldigvis kontaktet jeg ogs smiso, som er helt fantastiske! Jeg fikk ikke bare svar, men ogs den sttten, forstelsen,  de betryggende ordene om hvorfor dette ikke var min feil og hvorfor dette ikke var noe jeg kunne gjort annerledes.  Tankene var nokk ikke der nr jeg sto der og ikke viste hva jeg skulle gjre. Det jeg har tenkt n, hva jeg kunne funnet p gjort om jeg/de ikke hadde tatt det viktige frste taket der. 

I dag er jeg kjempe lykkelig med mine to sm troll, har et helt annet syn p meg selv og ikke minst forstr mye mer om hvorfor jeg er den jeg er! Dette p grunn av flere samtaler med min terapaut p voksen psykiatrisk senter.  Der sluttet jeg frst da  hverken gi skyld, til meg selv eller andre  og i det hele tatt slutte hate meg selv og livet. De rde trdene, om hvorfor jeg er s urolig, engster meg, fler mye ensomhet i tanker, flelser og "kverner," over alt

Hver dag er en fulltidsjobb, da jeg har to smbarn og n diagnosert ADHD lidelse.  Likevell kunne jeg ikke vrt for uten jobb i arbeidslivet og med meg selv. Hver dag er en velse, hvor jeg lrer, forstr og aksepterer den jeg er mer og mer. Alt dette har jeg nemlig brutt ned i trder, analysert, lrt meg leve med og heller omformulert det til drivkraft.

Ovenfor forteller jeg ogs om hvordan jeg utga meg for vre sterkere en det jeg faktisk var, for overleve. I dag vet jeg, at jeg er kjempesterk nettopp p grunn av den jeg er.  Jeg er ikke usikker p den jeg er og hva/hvorfor jeg gjr det jeg gjr.

Jeg er den jeg er og fyfaen hvor stolt jeg er over mine barn og ikke minst meg selv! Livet har s mye gi, som jeg n er s heldig endelig skal oppleve og dele med mine to fantastiske barn.

Veldig f mennesker kjenner meg, nettopp fordi jeg ikke har sluppet mange innp meg.  N gr jeg heldigvis med rak rygg, hevet hode og ser fremover hver eneste dag .Ikke har jeg problemer med snakke med hverken fremmede eller kjente ansikt lengre. Selvflgelig har jeg fortsatt en viss "intim/personlig" grense som jeg er veldig forsiktig med hvem jeg slipper innenfor, men som samtidig tyes for hver dag som gr.  Likevel lper ikke tankene fritt som de en gang gjorde, da jeg setter fokuset mitt p hvor jeg vil og ikke hvor jeg har vrt. 

Jeg er kjempe privilegert med en fantastisk familie som n gir meg rom, forstelse, sttte og selv nsker jobbe med seg selv for meg. Er ikke det kjrlighet og respekt, s vet ikke jeg lengre.

Jeg hper at, om noen skulle kjenne seg igjen i noe av dette, hper jeg at litt av min historie kan vre til hjelp, for de som er redd for snakke om det med noen. Om det er en terapaut eller et familiemedlem og om ikke for de rundt deg, bare for deg selv. Det nemlig ikke enkelt lre seg selv kjenne nr vi i dag er lrt opp til ha en mening om alle andre og at vi skal si alt bde direkte og indirekte. Vi har alle ofte noe vi sliter med og m absolutt bli flinkere respektere hverandres personlige grense mye mer. 

Vi m vi slutte anta, dmme, mobbe og ha en mening om hverandre hele tiden, srlig ovenfor de dere ikke kjenner historien til. Som noen en gang sa til meg, "ikke vet vi hva som skjer bak lukkede drer, nr dagen begynner g mot slutt."

Alles ansvar som medmennesker tror jeg selv hvertfall, er at den viktige og ndvendige personlig grensen for hvordan vi hndterer vre egne tanker og flelser, blir respektert. Vi m f bestemme ut i fra hvem vi selv er, hva som er riktig for deg og da bli respektert p en snn mte at det ikke skal f deg til fle deg drligere eller at du har gjort noe feil p noen som helst mte, bare fordi noen andre ville hndtert din situasjon p sin egen mte.

nsker med denne bloggen vre pen om min hverdag, hvor bde store og sm yeblikk skal f komme frem. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar