Hvem vi er

Ofte har jeg stilt meg selv det spørsmålet og hvem har ikke det, kanskje? 

Noe jeg mange ganger har tenkt på, er at vi som medmennesker hele tiden prøver å forstå eller lage oss en mening om hvem man er og hvordan vi skal forholde oss til hverandre. 

Da jeg vokste opp var det nok ikke tydelig for mine nærmeste, venner eller meg selv, at jeg slet med å forstå min egen identitet. Jeg husker hvordan jeg hele tiden skulle være rundt andre, være best i det jeg kunne best, forstå, vise omsorg, vise hvor sterk jeg var og ikke minst reflektere over hvorfor jeg gjorde og sa det jeg gjorde, konstant. 

Dessverre vet jeg at dette har gjort at jeg i dag, en "voksen" dame med to små barn hele tiden har prøvd å tenke tre steg foran i alle omgivelser, "settinger"  og har hatt et ekstremt behov for bekreftelse, som jeg ofte ikke fikk på en riktig måte. De rundt meg vil nok mene dette gjorde meg ekstremt sårbar. Ofte tenkte jeg dette selv, alltid litt for sent og når jeg sto alene i følelsene dessverre. Dette brøt meg sakte fra hverandre, gjorde meg veldig sint, bitter og trist inne i meg. På grunn av min oppdragelse da, lærte jeg meg selv bl.a å legge ting i bokser i hodet og "ta meg sammen." Som mange kanskje skjønner, kom dette ut til andre i et helt annet spekter. Mye løgn og skyld forskyvning!

Det mange ikke skjønner er at dette er noe jeg gjør for å beskytte mine og ikke minst meg selv.  Jeg følte meg nemlig langt ifra sterk. Jeg var konstant ensom i tankene mine, følelser og var ekstremt usikker på meg selv. 

Ingen kunne "forstå/skjønne." At jeg skulle ha dårlig selvtillit, være sårbar eller usikker. Det vistes nemlig ikke fra utsiden.

Heldigvis er jeg et helt annet sted psykisk i dag og kanskje nettopp først nå har livet startet for mine to små og meg.  Flere ganger nå i ettertid, har jeg snakket med min mor om hvordan ting faktisk var for meg. Ikke er det lett å være ekte og ærlig, men ikke minst faktisk se, akseptere og gå videre for noen parter. Det er tøft, nettopp fordi det er faktisk ikke bare er jeg som bærer på såre og vonde følelser. 

Som barn og ungdom følte jeg meg hverken akseptert av noen og kanskje mest sårt, av min nærmeste familie.  Dette gjorde at jeg, en ung jente som ikke hadde noen som helst forståelse for seg selv og med veldig dårlig selvfølelse, søkte de/det som "brydde seg," om meg

Vond som det er å tenke på nå, søkte jeg som veldig ung oppmerksomhet fra noen som sto meg nærme, men jeg likevel dessverre kjente alt for lite. Denne personen misbrukte ikke bare min tillit, utnyttet min sårbarhet og ikke minst ødela det siste snev av selvinnsikt jeg hadde. Jeg ble psykisk og fysisk misbrukt.

Dette var selvfølgelig ikke noe, noen skulle vite. Jeg var veldig ung, skammet meg veldig, og følte meg ekstremt liten, lite relevant og ikke minst ansvarlig for dette selv. Jeg dro jo dit av "egen fri vilje," og mine nærmeste "sa jo til meg," at denne personen skulle jeg unngå. Dette hørte jeg flere ganger, etter at jeg fortalte min story. Dette var ikke noe som var lett å fortelle, forklare eller i det hele tatt sette ord på. Det ble faktisk verre enn det allerede var for meg første tiden,etter. Forståelsen fra de sin side, kom sigende inn mer og mer etterhvert som jeg åpnet opp og gidde mer av meg. Ting tar tid, om det skal gjøres riktig! En må være sterk og holde ut, til og med når man ikke trodde det kunne bli verre. 

Etter at jeg fikk mitt første barn, gikk jeg inn i en kraftig fødsels depresjon og levde i en egen liten boble over en periode på 1-2 år. Jeg tenkte mer å mer på det som hadde skjedd med meg, nettopp på den sårbare og vanskeligste perioden i livet mitt. Lokkene på boksene i hodet mitt hadde sakte men sikkert begynt å sprette opp, en etter en

Dette hadde jeg jo lagt fra meg og bokstavelig talt flyttet/flyktet bort fra. Kroppen min hadde ikke fått tid til å prosessere dette enda og da kom dette selvfølgelig som en eksplosjon fra åpen himmel. 

Jeg har som sagt ovenfor blitt en dame som "kverner," over alt.  Videre skjønte jeg at jeg måtte få hjelp. Ikke bare fordi dette kom til å ødelegge meg som person 6 år senere, mitt liv og ikke minst mitt barns liv. Kom jeg i det hele tatt til å klare å fungere, takle livets sorger uten å gå rett i kjelleren eller være der for min fantastiske datter, når hun skulle trengte meg!

Heldigvis kontaktet jeg også smiso, som er helt fantastiske! Jeg fikk ikke bare svar, men også den støtten, forståelsen,  de betryggende ordene om hvorfor dette ikke var min feil og hvorfor dette ikke var noe jeg kunne gjort annerledes.  Tankene var nokk ikke der når jeg sto der og ikke viste hva jeg skulle gjøre. Det jeg har tenkt nå, hva jeg kunne funnet på å gjort om jeg/de ikke hadde tatt det viktige første taket der. 

I dag er jeg kjempe lykkelig med mine to små troll, har et helt annet syn på meg selv og ikke minst forstår mye mer om hvorfor jeg er den jeg er! Dette på grunn av flere samtaler med min terapaut på voksen psykiatrisk senter.  Der sluttet jeg først da å hverken gi skyld, til meg selv eller andre  og i det hele tatt slutte å hate meg selv og livet. De røde trådene, om hvorfor jeg er så urolig, engster meg, føler mye ensomhet i tanker, følelser og "kverner," over alt

Hver dag er en fulltidsjobb, da jeg har to småbarn og nå diagnosert ADHD lidelse.  Likevell kunne jeg ikke vært for uten jobb i arbeidslivet og med meg selv. Hver dag er en øvelse, hvor jeg lærer, forstår og aksepterer den jeg er mer og mer. Alt dette har jeg nemlig brutt ned i tråder, analysert, lært meg å leve med og heller omformulert det til drivkraft.

Ovenfor forteller jeg også om hvordan jeg utga meg for å være sterkere en det jeg faktisk var, for å overleve. I dag vet jeg, at jeg er kjempesterk nettopp på grunn av den jeg er.  Jeg er ikke usikker på den jeg er og hva/hvorfor jeg gjør det jeg gjør.

Jeg er den jeg er og fyfaen hvor stolt jeg er over mine barn og ikke minst meg selv! Livet har så mye å gi, som jeg nå er så heldig å endelig skal oppleve og dele med mine to fantastiske barn.

Veldig få mennesker kjenner meg, nettopp fordi jeg ikke har sluppet mange innpå meg.  Nå går jeg heldigvis med rak rygg, hevet hode og ser fremover hver eneste dag .Ikke har jeg problemer med å snakke med hverken fremmede eller kjente ansikt lengre. Selvfølgelig har jeg fortsatt en viss "intim/personlig" grense som jeg er veldig forsiktig med hvem jeg slipper innenfor, men som samtidig tøyes for hver dag som går.  Likevel løper ikke tankene fritt som de en gang gjorde, da jeg setter fokuset mitt på hvor jeg vil og ikke hvor jeg har vært. 

Jeg er kjempe privilegert med en fantastisk familie som nå gir meg rom, forståelse, støtte og selv ønsker å jobbe med seg selv for meg. Er ikke det kjærlighet og respekt, så vet ikke jeg lengre.

Jeg håper at, om noen skulle kjenne seg igjen i noe av dette, håper jeg at litt av min historie kan være til hjelp, for de som er redd for å snakke om det med noen. Om det er en terapaut eller et familiemedlem og om ikke for de rundt deg, bare for deg selv. Det nemlig ikke enkelt å lære seg selv å kjenne når vi i dag er lært opp til å ha en mening om alle andre og at vi skal si alt både direkte og indirekte. Vi har alle ofte noe vi sliter med og må absolutt bli flinkere å respektere hverandres personlige grense mye mer. 

Vi må vi slutte å anta, dømme, mobbe og ha en mening om hverandre hele tiden, særlig ovenfor de dere ikke kjenner historien til. Som noen en gang sa til meg, "ikke vet vi hva som skjer bak lukkede dører, når dagen begynner å gå mot slutt."

Alles ansvar som medmennesker tror jeg selv hvertfall, er at den viktige og nødvendige personlig grensen for hvordan vi håndterer våre egne tanker og følelser, blir respektert. Vi må få bestemme ut i fra hvem vi selv er, hva som er riktig for deg og da bli respektert på en sånn måte at det ikke skal få deg til å føle deg dårligere eller at du har gjort noe feil på noen som helst måte, bare fordi noen andre ville håndtert din situasjon på sin egen måte.

Ønsker med denne bloggen å være åpen om min hverdag, hvor både store og små øyeblikk skal få komme frem. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar